En hyllest fra en fan til sin favorittspiller, og berømmende ord om et reelt og aktuelt MVP-kandidatur. Et av flere.
Av: Vegar Fjell
Vi kommer i tiden frem til sluttspillet til å publisere en artikkel hver om de tre store MVP-favorittene, Joel Embiid, Giannis Antetokounmpo og Nikola Jokic. Dette blir en litt annerledes en om en av dem, og la meg først starte med å si: Dette blir ingen nøytral tekst om en god basketballspiller. Dette blir en tekst full av følelser, takknemlighet og beundring for en av mine aller største favoritter noensinne. Men hva er idrett hvis ikke lidenskap og følelser?
Siden starten av 2000-tallet har Philadelphia 76ers vært «mitt» lag. Det hele startet med NBA2K og Allen Iverson, og interessen vokste med alderen. Og til den dag i dag har «AI» også vært den store favoritten. Han nådde aldri Michael Jordan-nivået, selv om av det lille man kunne se, lese og høre som ung gutt i Norge, virket det slett ikke uoppnåelig. Og han ble ikke engang den beste spilleren i sin draft class. Men det er ingen skam, når du draftes sammen med storheter som Kobe Bryant, Steve Nash og Ray Allen. Men for meg, var Allen Iverson det store basketidolet. Allen Iverson med tatoveringer, pannebånd, attitude og cornrows. Og ikke minst Allen Iverson i en skinnende, svart 76ers-drakt som driblet hvem som helst og hva som helst, og avsluttet elegant ved kurven. Han som sendte Michael Jordan i pølsebua og tråkket over Tyronn Lue.
Men dette skal faktisk ikke handle om min kjærlighet til Allen Iverson. For etter at «AI» forlot Philadelphia som spiller for godt, var mitt forhold til 76ers nok ikke det samme. Og lettere ble det ikke når man sendte ganske fete spillere som Jrue Holiday, Lou Williams og Andre Igoudala på dør for å starte på en mildt sagt kontroversiell «reise». Perioden fra 2013 da man sendte Holiday til New Orleans blant annet i bytte for Pelicans sitt førstevalg, blir omtalt som «The Process». Det er på ingen som helst måte den «The Process» denne teksten handler om heller, men vi kommer dit straks. Perioden handlet om én ting. Skaffe best mulig draftpicks for å sikre en bedre fremtid og skape muligheten for et nytt mesterlag i den stolte idrettsbyen. Fra 2013-2017 fulgte 5 strake sesonger med dårligere og dårligere resultater. Kritikken ble etter hvert massiv og mange mener vel at laget rett ut gjorde det de kunne for å tape mest mulig for å få bra picks. Ingen ny strategi i NBA. Spesielt 2015/16-sesongen var en lang og pinlig seanse med kun 10 seire på 82 kamper. Konsekvensene ble blant annet at ligaen tvang ut organisasjonens General Manager Sam Hinkie. En prosess som også var relativt kontroversiell, og som nok aldri blir glemt i Philadelphia.
Men uansett hvor stor kritikken var, belønningen kom etter hvert for Hinkie og 76ers gjennom top picks via både dårlige resultater og trades. Og både i 2016 og 2017 hadde laget 1.valget og draftet hhv Ben Simmons og Markelle Fultz. Og i de to sesongen før hadde de valgt som nr.3. Og det er HER denne «kjærlighetshistorien» egentlig starter, med 3.valget i 2014. Andrew Wiggins og Jabari Parker ble valgt av Cavaliers og Bucks på valgene før, og Bucks-fansen feiret til og med at de ikke valgte den 76ers til slutt valgte, og han denne historien handler om. For til tross for en alvorlig skade og en del skepsis, valgte Philadelphia 76ers kameruneren Joel Embiid. Det var kanskje ikke mange som forsto det da, og ei heller undertegnede. Men denne sommerdagen i 2014 skulle organisasjonen, byen og fansen få en kulthelt og et håp i denne kameruneren. Ikke minst skulle han reparere forholdet mellom organisasjonen og fansen. Og jeg, jeg skulle få en av mine aller største favorittspillere noen sinne.
Og det er på mange måter veldig tilfeldig at det ble sånn. Ikke bare fordi jeg tilfeldigvis var med min mor på jobben på ungdomsklubben hun jobbet på der jeg ble introduserte for dette spillet med Allen Iverson på coveret, men aller mest fordi Joel Hans Embiid ikke plukket opp en basketball før i tenårene. Frem til han var 15 år var det nemlig volleyball som var kamerunerens idrett. Men så tok han et valg som skulle forandre hele hans fremtid. Med Hakeem Olajuwon, tidenes beste afrikanske basketballspiller, som sitt forbilde – startet Embiid sin reise mot NBAs stjernehimmel. Han ble tidlig oppdaget av landsmann og den gang NBA-spiller Luc Mbah a Moute, som så et naturtalent i unge Embiid. Såpass tro på ham hadde han at han tok med seg den unge landsmannen tilbake til USA til sin tidligere High School Montverde Academy og inntok rollen som mentor.
Nå ble det riktig nok aldri noen suksess for Embiid på det prestisjetunge basketballakademiet, men han fant nye veier som skulle gjøre reisen fortsatt mulig. Men uten Luc Mbah a Moute kan det godt være at Philadelphia aldri hadde fått sin helt. Allikevel – selv om Mbah a Moute hadde troen på Joel Embiid, betyr ikke det at Embiid hadde det samme. Det er nesten vanskelig å tro på når vi nå kjenner han som en av de spillerne i verden med tilsynelatende mest selvtillit, men så liten tro på egne ferdigheter hadde han at i utgangspunktet ikke ville delta på campen han ble oppdaget på. Og selv da han tok turen til USA, hadde han ifølge seg selv aldri troen på at NBA var mulig. Som sagt så ble det ingen suksess på Montverde Academy og Embiid, en av verdens beste spillere i dag, spilte «JV» – altså kamper for spillere som ikke var gode nok for laget sitt. Søk opp klippene av det – det ser bare helt latterlig ut, spesielt nå i ettertid! Men når kameruneren så byttet high school fikk han etter hvert både tillit, utvikling og selvtillit. Som Gro Harlem Brundtland en gang sa – alt henger sammen med alt.
For etter overgangen til The Rock School i Florida begynte utformingen for alvor av den Embiid vi kjenner i dag. State championship og storspill sørget for at han ble vurdert som et top prospect for collegene, og valget havnet til slutt på Kansas, hvor han spilte én sesong før han meldte seg klar for NBA Draft. Det er da bare et par år siden han kom til USA med null tro på hverken college-karriere eller i hvertfall en fremtid i NBA. Og da han startet opp på college i Kansas hadde han spilt basketball i bare 4 år! Allikevel endte det med utmerkelser an mass, bl.a. kåret til den beste forsvarsspilleren i «Big 12» og en plass på All Big 12 2nd Team. Selvtilliten var voksende, og ferdighetene likeså. Joel Embiid var klar for NBA Draft bare fem fattige år etter å ha begynt å spille basketball.
Og for en spiller han har blitt. Har vi noen sinne sett noe lignende? Den mest dominerende spilleren i ligaen (les meg riktig her), en fantastisk toveisspiller som helt tydelig har studert spillet nøye. Han kan ifølge seg selv være Dirk, Hakeem og Kobe. Og som Kevin Durant nylig sa: Embiid har helt rett, han kan gjøre det. Han er en av de fysisk største spillerne i ligaen, men har et fotarbeid, en basketball-IQ, handles og allsidighet få forunt. Det er nesten ikke til å tro noe av det han gjør. Det er knapt nok noe han IKKE kan gjøre. Men det sagt, sånn har det ikke alltid vært. Og selvsagt ikke. Med en så sen oppstart på egen idrettskarriere, er det ikke annet å forvente. Og kritikken har vært øredøvende når det gjelder fysisk form, seriøsitet, hvor sjeldent han faktisk poster opp, hvordan han løser double teams osv. Og kritikken har vært berettiget. Joel Embiid kan antageligvis score på bestilling hvis han bor ved kurven. Han har ikke vært god nok til å ta vare på egen kropp og har vært ekstremt mye skadet. Og mangelfullt skillsett, kanskje i overkant mye tro på egne ferdigheter og ikke minst fysisk form har vært et problem når det gjelder som mest.
Men det ser ut til å være forbi. Han er definitivt mer moden, en tydelig leder, i sitt livs beste fysiske form, tar langt bedre avgjørelser og har et nesten feilfritt skillsett og løser double teams bedre enn noen sinne. Og nå, etter årevis med kritikk, skader og skuffelser, leverer Joel Embiid den beste basketballen vi har sett fra han noen gang. Faktisk så har det vært så bra at han unektelig er et navn å nevne i diskusjoner om en topp 5 i verden. Nummer 2 i fjorårets MVP-kåring, og en av utfordrerne denne sesongen. Og i skrivende stund er han nok også en av de som ligger aller best an. I år som i fjor ser det ut til å bli en duell mellom centerkjempene Nikola Jokic og Joel Embiid, med to ganger MVP Giannis Antetokounmpo som en outsider. Fansen krangler og diskuterer, men selv syns jeg det er såre enkelt: Jokic og Embiid er to veldig forskjellige spillere med ulikt skillsett, styrker og svakheter, men like fullt er de begge topp 5 i verden. Nyt hver pasning fra Jokic, nyt hver dominerende post up av Embiid. De er begge historisk gode big men med helt unike ferdigheter. Og de er etter sigende i år som i fjor de største favorittene til å bli MVP, og gjør med det skam på spådommen om centerposisjonens død. Den er ikke død, bare utviklet.
Vi er nå inne i sluttspurten av regular season 2021/22. Embiid og regjerende MVP Jokic er favorittene til å vinne MVP, tidligere MVP Giannis Antetokounmpo en joker. Selv om dette er lite nøytral tekst, skal jeg klare å være nøytral nok til å si – Det er ingen katastrofe om Embiid ikke blir årets MVP. På ingen som helst måte. Er det mulig, og ville det vært fortjent? Uten tvil. Men det gjelder både Jokic og Antetokounmpo også. Du kan sikkert gjøre en case for andre også – så mange fantastiske prestasjoner gjennom hele sesongen har vi faktisk fått! Men la meg heller prøve å knytte noen ord til hva det vil bety som fan, for byen Philadelphia og for organisasjonen 76ers dersom Joel Embiid blir kåret til NBAs mest verdifulle spiller. For den betydningen er vanskelig å forstå for utenforstående. Med det mener jeg ikke at andre spillere ikke har hatt betydning for sine organisasjoner, nærmiljø og fans, men Embiid er spesiell. Helt spesiell.
Det var et sjakktrekk uten sidestykke da han tok prosessens kallenavn og gjorde det til sitt eget – Joel «The Process» Embiid. Selv sier han at det var for å ta til motmæle mot hatet organisasjonen fikk for nettopp dette, men uansett grunn var det gjort – Embiid gjorde seg selv til «The Process» og inntok rollen som ledestjerne i hele byen. Og siden den gang har han med jevne mellomrom levert strålende prestasjoner på banen, men like fullt av. Legendariske TV-opptredener, intervjuer og ikke minst tweets har bygget en karakter fansen elsker nesten mer ett sitt eget lag. Det skal riktig nok sies at fansen har vært harde mot han også, av tidligere nevnte grunner, men det ligger også i naturen til denne fanbasen. Du slipper ikke unna kritikk dersom du ikke leverer ditt beste. Og kanskje har svaret fra Embiid vært nettopp den viktigste faktoren. Fremfor å gi opp og ønske seg vekk, tok han kritikken seriøst og har de siste årene jobbet knallhardt for å bli en enda bedre basketballspiller og en lederskikkelse i organisasjonen. Nå bærer han laget på sine skuldre kamp inn og kamp ut. Er det én ting som går hjem i arbeiderbyen Philadelphia – så er det hardt arbeid og dedikasjon. Alt det andre var på plass- det var bare dette som manglet. Nå har en urokkelig plass i fansens hjerter, i organisasjonens historie og som en byens helt.
Ikke siden Allen Iverson har en idrettsprofil, om noen person i det hele tatt, betydd så mye for området. Og med årelang tørke på alle idrettsfronter var en profil som Joel Embiid helt nødvendig for en by kjempefrelst av sport. Den euforiske følelsen da Embiid endelig gjorde sin debut, med bravur forøvrig, etter å ha vært skadet de første sesongene av sin NBA-karriere: Lite når den. Vi som er glad i idrett vet hva idrett kan bety. Engasjement, lidenskap, håp, tro, oppturer og nedturer, følelser, mental lidelse og ren ekstase. Byen Philadelphia er neppe unik med sin interesse, men den er helt der oppe – og galskapen kjenner ingen grenser. Jeg kan i utgangspunktet bare snakke på egne vegne, men jeg tror allikevel mange 76ers-fans kjenner på det samme: Hele «The Process», prosessen, er verdt det dersom spilleren «The Process» kan avslutte karrieren med en MVP. Et mesterskap er selvsagt den egentlige guleroten, men så stor er Embiid for organisasjonen, for byen og for fansen, at en slik heder til en allerede legendarisk Sixer, vil være verdt årevis med ydmykelse og skuffelse. Og så kan man jo bare tenke seg hva det ville betydd for NBA-interessen i Afrika og i verden forøvrig, med den første afrikanske MVP siden Hakeem i 1994.
Om Joel Hans Embiid blir MVP? Aner ikke. Fortjener han den? Absolutt. Men konkurransen er hard. Med et par uker igjen er ingenting avgjort. Som basketballfan lener jeg meg tilbake og nyter alt jeg får servert av alle MVP-kandidatene, men som fan lever håpet enda godt om at kameruneren viss drakt jeg har hengende på veggen hjemme løfter et velfortjent MVP-trofé, i år eller i det minste før karrieren er over.