Vi har tatt en prat med Christian Hinsch, en av de største baskettalentene Norge har hatt de siste årene. Så sa det stopp. Hva skjedde med Hinsch? Her forteller han sin historie.
PS! Bli med i denne gruppa og vinn masse premier!
Jeg begynte å spille basket i Centrum og gikk etter hvert til Ammerud. Jeg debuterte på herrelaget til Ammerud som 15-åring. Det var over all forventning å i det hele tatt få en rolle på laget. Det var en utrolig morsom sesong der alt gikk på skinner. Jeg fungerte som en ren skytter og hadde best 3P % i serien (rundt 60%). Denne sesongen ga nok en del selvtillit for tiden fremover.
Parallelt med dette var det spill i aldersbestemte serier og krets- og landslag. «87-laget» til Ammerud er nok et av mest samspilte gruppene jeg har spilt med. Personlig var de første årene i Ammerud en lang opptur og noen minner sitter spesielt igjen. Allstar og toppscorer i Scania cup var stort. Spesielt husker jeg 53 poeng i gruppespillet mot Solna (vinner i turneringen) på 4×7 minutter. Jan Patrick Romero hadde nok minst 25 assists! Turneringer med gutte- og juniorlandslag hadde også gått noenlunde bra for meg personlig, selv om jeg følte vi underpresterte som lag. Det ble etter hvert en følelse av å være litt uovervinnelig. Jeg hadde enda ikke hadde støtt på noen utfordringer jeg ikke hadde mestret. Men lite visste jeg…
Les også: Følg “The Norwegians” kamp for kamp i USA her
Etter to sesonger i 1. div herrer, et år på WANG toppidrett, sommercamper i Frankrike, og USA samt mange gode basketopplevelser i inn- og utland, var tankene allerede begynt å snike seg til utlandet. Drømmen var NCAA og fordi jeg trodde det ville bli problematisk å spille BLNO på grunn av proffregler, fikk jeg mulighet til å flytte til Sverige og spille for Södertälje.
Tanken var at dette skulle være et eller to utviklingsår før en collegekarriere – da på aldersbestemte lag og farmerlaget til ligalaget. Jeg hadde allerede fått noe interesse fra skoler i USA, men siden det stort sett var D2 var jeg av den oppfatning at dette ikke var bra nok og at jeg kunne bedre. Det sier litt om ambisjonsnivået og at det kanskje burde ringt noen varsellamper. Det er mulig de ringte, men jeg hørte de ikke.
Sett denne? Bli kjent med de nyeste BLNO-importene
Et viktig poeng her, at jeg var rimelig ivrig på egentreningsfronten. Jeg hadde et visst balltalent, men det er nok systematikk og vilje i treningsarbeidet som egentlig har vært mitt største talent. Jeg regnet ut en gang at jeg lå på rundt 1000 mer eller mindre effektive treningstimer pr år som 15-16 åring. Etter hvert begynte jeg på WANG toppidrett og fikk mer kunnskap omkring hva som var effektivt og riktig trening. Det skulle jeg nok ha lært meg litt tidligere.
I Södertälje hadde jeg plutselig tilgang på supre fasiliteter 24/7 og jeg trente ganske ekstremt i opptakten før jeg dro og den korte tiden jeg var der (3-4 pass om dagen). Etter tre uker takket jeg nei til spill for ligalaget (pga av mulig misforstått forståelse av de nevnte proffreglene) og jeg har aldri kjent meg så god som da jeg som 17-åring lekte med svenske ligaspillere og landslagsspillere på sommertrening. Så sa det stopp.
Jeg var nok litt umoden og ikke klar for å flytte hjemmefra. Samtidig ba både hode og kropp om en pause. Jeg hadde bare vært en måneds tid i Sverige, og dro hjem litt slukøret. Jeg hadde vel møtt det man kaller møtt en vegg.
Vi mener: Dette er våre All-BLNO-lag
Jeg bestemte meg for å slutte å spille. Det ble med noen få kamper for Ammerud denne sesongen og jeg takket nei til min første innkalling til herrelandslaget. Basket var ikke noe gøy, og jeg var litt flau over å ha «mislykket». Jeg gikk høyt ut da jeg bestemte meg for å reise, og fallet var nok deretter.
Litt etter litt kom jeg meg tilbake, men det ble nok aldri helt det samme. Jeg fikk invitasjon til Adidas Superstar camp sammen med Miilah Kombat den påfølgende sommeren, og jeg stilte litt uforberedt opp. Det ble et minne for livet, med spill mot Tyreke Evans (spiller nå Indiana Pacers, spilt ni år i ligaen) og Michael Beasley (2nd pick i 2008-draften, spilte sist for Lakers). Miilah gjorde sakene sine bra, jeg forble relativt anonym.
Etter sommeren gikk turen gikk til Asker Aliens. Sakte, men sikkert bygget lysten seg opp igjen. I Asker var vi spekket med talent på de fleste posisjoner. Jeg gjorde nok en grei figur, men følte aldri jeg fikk ut det var god for. I alle fall ikke statsmessig. Jeg hadde utviklet meg mer som en komboguard og følte jeg hadde kunne takle et høyere nivå. Etter to år i Asker var jeg fortsatt bare rundt 19/20 år og jeg tenkte at proff i Europa et eller annet sted var tingen. Agent ble signert og jeg fikk flere tilbud fra bakgårdsligaer rundt omkring. Jeg turte aldri å takke ja, og ble derfor hjemme.
Mitt største feiltrinn er nok at jeg aldri utnyttet meg skikkelig av det jeg tross alt hadde fått til. Jeg fikk brev fra Columbia University over flere år. Jeg tenkte at Ivy League ikke var bra nok basketmessig, og skjønte jo aldri at utdanning herfra er jo verdt mer enn de fleste kan drømme om. Samtidig var det muligheter i Europa, Skandinavia og Norge jeg ikke tok sjansen på. Jeg tror det hele skyldes at jeg aldri helt klarte å nyansere bildet av hva basket skulle være for meg. Det ble for svart/hvitt og enten/eller og jeg har fortsatt et litt ambivalent forhold til basket og toppidrett. Jeg har sluttet flere ganger og har spilt sesonger for Ammerud, Asker og Centrum i BLNO, samt med på det som var av landslagsaktivitet frem til rundt 2010(?). Det har vært mye gøy og jeg har fått mange gode venner og opplevelser fra alle lagene jeg har spilt på. Men samtidig har det også vært en visst gnag om hva som kunne ha vært…
Litt NBA og: Disse blir vanskelige å trade vekk i sommer
De åpenbart beste spillerne jeg sett på nært hold er nok de nevnte gutta fra NBA + Thabo Sefolosha (mot Sveits, er nå i Utah Jazz) og Francisco Elson (mot Nederland, ni år i NBA). I tillegg spilte jeg pickup en gang på Syracuse sin campus hvor det var noen folk som var latterlig gode. En av de har jeg sett igjen på en eller annen NBA-benk, men jeg vet ikke hva han/de het.
Å avslutte med noen gode råd til yngre spillere synes jeg er litt rart. Jeg har jobbet mye med å lære meg å like basket igjen og trives greit med litt spill i 2.div med og mot gamle kjente. Rådet mitt blir derfor litt todelt – på den ene siden må man aldri glemme at du først og fremst spiller basket fordi det er gøy. På den andre siden blir du ikke ordentlig god om du ikke trener smart og mye. Så finn en balanse som passer for deg og vær fornøyd med det.
AltomNBA: Tusen takk for alle fine bidrag vi fikk etter den siste saken, veldig motiverende! Er fortsatt mulig å sende penger på vipps til 90280763, det blir vi veldig glade for!!