Endelig kjører vi på med en ny sak om våre norske talenter! Denne gang kjører vi om superfetterne Kristian Sjølund og Tobias Rotegård.
Tidligere saker i denne serien:
Slik går det med våre talenter i USA del I – Johannes og Harald
Slik går det med våre talenter i USA del II – Stine og Mie
Dette er målene til to av de største norske talentene – Mikal og Sigurd
Til Tobias: Hva er målet ditt videre i karrieren, er NBA realistisk?
Tobias: Målet er å signere med et divisjon 1 college i USA før jeg er ferdig med videregående. Alle dedikerte spillere drømmer om NBA, men å nå NBA er det utrolig få som gjør. Jeg synes det er viktigere å fokusere på å bli så god som jeg kan bli, men det er viktig å tro at det er mulig….for alt er mulig.
Målet mitt er å leve av basketball. Det er verdens nest største idrett så det finnes mange muligheter. Får håpe at basketball vokser i Norge og at det blir en stor idrett også her hjemme. Synes BLNO har hevet seg de siste sesongene så håper den trenden fortsetter.
Jeg hadde en bra start på sesongen, men har slitt med skader i 8 uker på rad. Å få mye spilletid i BLNO for Kongsberg Miners har vært et delmål. Det er morsomt å spille foran publikum som vi har i Kongsberg. Det var først og fremst en fysisk utvikling som måtte til for at jeg skulle slippe til mer i BLNO.
Til Kristian: Kan du fortelle litt om deg selv, til folk som ikke kjenner deg så godt?
OBS! Lang, lang del, men så absolutt verdt å lese!
Kristian: Jeg har holdt på med basket så lenge jeg kan huske, og var tidlig ute med skyting og dunking på plastkurven faren min skaffa når jeg tok mine første steg 10 mnd gammel. Den kurven varte ikke så lenge… I 2-4 års alderen, farta jeg rundt på tribunene i Kongsberghallen med Tobias når faren min Bjørn Sjølund og onkel Stein Erik Rotegård spilte for Kongsberg Penguins tidlig på 2000-tallet.
Etter noen år med fotball på Madsebakken ble det full rulle med basket i Kongsberg Miners, side med side med Tobias og andre lagkamerater fra Åsen og Madsebakken, med faren min og Øistein Thoresen som trener. Høydepunkt var årlige seiere i Hansa cup som minigutt. Etter avsluttet barneskole reiste jeg med familien til Houston, TX hvor faren min skulle jobbe for Kongsberg Maritime Inc.
Jeg kom med på A-laget på Beckendorff Junior High School og fortsatte min utvikling. Jeg vokste mye i 13-14 alderen, en morsom happening var da jeg dunka på mattelæreren i Teacher vs Student game i 8 klasse. Jeg hadde nå også begynt med skills & agility training med Coach Stephon Leary, som ga veldig god uttelling.
Sommeren etter 8 klasse ble jeg invitert til å spille på et av Houston’s beste AAU travel teams, Rytes Warriors. Dette laget hadde spilt sammen siden 2. klasse og reiste rundt på turneringer rundt i USA. Flere spillere var ranket blant top 100 i USA, og selv om dette var en del hakk opp ift nivået jeg var vant til, tok det ikke så lang tid før jeg ble varm i trøya, og jeg utviklet meg mye som skytter dette året. En fordel var også at laget bare hadde 6-7 spillere så det ble bra med spilletid, spesielt når et par av spillerne ble skadet og de stilte med 5 spillere det meste av turneringen i Las Vegas – Likevel vant vi ene kampen etter den andre!
Freshman året (9 kl i USA) valgte vi som familie å ta et år tilbake i Norge og jeg fikk sjansen å «re-unite» med Tobias og de andre gode lag kameraterene på Miners igjen. Det var nyttig å tilpasse meg en annen rolle, hvor jeg måtte skaper mer for laget og meg selv, og hvor jeg fikk tatt i bruk mye av skills jeg hadde jobbet med Stephon Leary på. Det ble også NM-spill både for U16 og U18, hvor jeg fikk bidratt greit, selv om vi ikke klarte å klatre helt til topps. Sommeren 2015 hadde jeg også god turnering for Norges U16 landslag i Nordisk i Stockholm og i B-EM i Bulgaria, hvor jeg endte opp å lede turneringen i scoring (19 ppg) og 3FG. Fikk også her noe indirekte kontakt med assistant coach fra Virginia, som var assistent coach for Romania’s lag.
Høsten 2015 var jeg da tilbake i Katy, TX på Tompkins High School. En del av spillerne på Rytes Warriors laget hadde også flyttet inn i samme skolekrets så vi hadde nå sikret en bra årgang, selv om vi var unge, kun sophomores (10 kl) som kjempet mot seniors (12 kl). Likevel, klarte vi å spille oss fram til district playoffs men tapte der i første runde.
De fleste av topp AAU lagene i USA er sponset av sko merker som Nike, Adidas, Under Armor, som da arrangerer egne turneringer på kryss og tvers av USA hvor topp college coacher da kommer å scouter i open recruiting period (et par helger i april og juli). Jeg fikk tilbud om spill fra flere av disse lagene i Houston, bl.a Houston Hoops (tidl NBA spillere DeAron Fox, Justice Winslow, Justin Jackson, Kelly Oubre), men endte opp å velge Katy Shooting Stars for AAU sesongen 2016, et lokalt lag coachet av min skills coach, Stephon Leary. Jeg følte dette var best for egen utvkling, samt mer praktisk med trening i nærmiljøet vs 1 time unna. En erfaring fra enkelte AAU lag og High School lag er at det er så mange dyktige, raske og atletiske ball handlers at det er mer utfordrende å få til lagspill som gjør det mer utfordrende for «perimeter bigs» som meg å bli involvert i spillet. Generelt er det en trend at det knapt nok er «big guys» igjen i HS og AAU basket, for det meste er det small-ball, up-tempo og three point shooting..
Flere colleger begynte å vise interesse både via skolebesøk på Tompkins HS og via at de så meg spille AAU turneringer for Shooting Stars. Våren 2016 deltok jeg også på en Under Armor camp i Atlanta og Scoutfocus camp i Virginia, hvor jeg vant dunk contest ved å dunke over en kar på 205 cm☺. Just Do It, haha. Bra erfaringer, men generelt utfordrende på Camps pga ball dominant guards som ikke er så opptatt av lagspill. Mange camper er også utenfor datoer college coacher har lov til å recruite/kontakte spillere. Juni 2016 var jeg med på Norges U18 lag på Nordisk U18 i Finland, vi møtte tøff motstand, men individuelt hadde jeg et par bra kamper.
Tilbake i USA, avsluttet jeg AAU sesongen med et nokså stjernespekket Houston Under Armor lag med turneringer i Atlanta og Las Vegas. Det var en lærerik opplevelse, hvor jeg fikk vist mine skudd egenskaper og atletiske evner mot flere top recruits fra forskjellige deler av USA med fullpakkede tribuner med college coacher.
Min college recruiting begynte nå skikkelig å ta seg opp, i tillegg ble jeg skikkelig gira da jeg fikk invitasjon til å representere Norge i NBA/FIBA Basketball Without Borders Europe i Finland i Sept 2016, så jeg og fattern tok en svipptur. Kjempeopplevelse å konkurrere med 40 top basket talenter fra hele Europa, sjelden jeg er under snitt høyden☺. Jeg gjorde det bra på campen og fikk god feedback av NBA spillerne/coachene.
Tilbake på Tompkins ble sesongen ikke ideell da jeg dro på meg noen skader og måtte sitte ut en del. Vi kvalifiserte oss til district playoff, men kom til kort ift egne forventninger, da vi ikke klarte å komme oss videre fra første runde.
Men good news dukket opp igjen, da jeg fikk invitasjon til NBA/FIBA Global Basketball Without Borders i New Orleans på NBA All-Star Weekend! Her var det flust med top-notch 2017 og 2018 spillere fra hele verden – både Canada (deriblant top ranked R.J Barrett (Duke 2019)) Africa, Australia, Asia, Europa. I tillegg var vi å så på All-Star game events, råtøft… Fikk bra med feedback etter campen og ble i etterkant ranket blant topp 100 spillere i USA.
Sommeren 2017 var siste AAU sesong og sånn sett viktig ift college recruiting. Etter å ha spilt et par turnering med Texas Pro Adidas (hvor Jarrett Allen (Brooklyn Nets) spilte et par år siden), valgte jeg igjen å spille for Shooting Stars og jobbe meg tilbake etter skadene fra High School sesongen. Vi hadde styrket stallen med enkelte spillere fra Tompkins og endte opp med en god sesong, min recruiting tok av enda mer, telefonen gikk varm med meldinger og samtaler flere ganger om dagen. Hadde over 50 NCAA D1 skoler på lista så det var en del å holde oversikt på!
Jeg valgte i August 2017 å committe til Georgia Tech, hovedfaktorer i tillegg til bra akademisk, er ACC som en av topp conferences og en spillerstall med big guys hvor jeg kan komme inn som naturlig perimeter 3 / 4. I tillegg, GT Coach Josh Pastner kjenner godt til Coach Leary fra tidligere og deler visjon for min utvikling som spiller. For å få fokusert på skolegang og siste år med basket på Tompkins var det også greit å ta college beslutningen før skolesesongen startet.
På Tompkins 2017-18 har vi spilt oss bedre og bedre utover i sesongen, og virkelig hevet oss i sluttspillet. Det er vinn og forsvinn hver kamp nå, og lørdag 3 mars kjempet vi oss fram som Regional champions for Houston for 6-A schools (største skolene). Neste helg 9-10 mars skal vi spille State Championship i San Antonio Spurs’ hjemme bane Alamo Dome, hvor de 4 beste lagene i Texas skal kjempe om å bli State Champions! Også kjempegøy, med tanke på at Texas er blant de beste statene i high school basketball og upcoming college talent!
Til Tobias: Hva skjer med deg fremover?
Tobias: Målet mitt er å begynne på College etter videregående skole så jeg har ett år igjen i Norge. Neste år håper jeg å vinne BLNO med Miners, Scania Cup og NM med juniorlaget. Jeg har interesse fra ca 15 skoler hvorav de fleste er D1 skoler. Har fått konkrete tilbud om stipend allerede. En skole kom til Norge for å se meg trene og så reiste de tilbake. Vil bruke ekstra tid på å velge den riktige skolen for det er mange faktorer som spiller inn som spillestil, nivå, akademisk, geografi osv. Fetteren min, Kristian Sjølund, har bestemt seg for Georgia Tech University, så ekstra moro om det blir en skole i nærheten av han. Kult om vi får oppleve å spille mot hverandre på college.
Til Kristian: Hva er planen din fremover i USA?
Kristian: Planene fremover på Georgia Tech er å fortsette utviklingen og tilpasse meg nivået i ACC og oppnå suksess med laget, samt å komme i best mulig posisjon for proff spill. Mange av topp spillerne fra High School til College er såkalte one-and-done spillere, hvor mange akkurat velger ACC, f.eks Duke, North Carolina etc. Jeg har gode skudd ferdigheter og atletiske evner til å konkurrere, men jeg regner med å trenge et par år med college spill for å utvikle fysikken og ferdighetene ytterligere for å bli klar for next level. Georgia Tech’s filosofi er også å utvikle spillere for å kjempe mot the Dukes and Carolina’s når spillerne har fått 1-2 år med erfaring.
Vi ønsker de to fetterne masse lykke til i fremtiden!