Litt om ditt og datt, det store utland og lille Norge.

Here goes:

«El Presidente, Im gone be coaching Angola. Are you in for a new African adventure?»

Slik lød telefonen fra Will Voigt.

«Hyggelig å bli spurt svarte jeg men jeg orker ikke det samme samme kjøret som det var med Nigeria igjen.»

«Nei da, denne gangen handler det om VM kvalik og det å prøve å bygge opp et landslagsprogram. Alt det vi ønsket å gjøre med Nigeria. Vær med den første kvalrunden nå i november og så si hva du tenker etter det» fortsatte Will.

Angola har lenge vært stormakten i basket i Afrika. Et land som tradisjonelt kanskje ikke har hatt samme talenttilfanget som mange av de andre landene men som har vært gode på struktur, organisasjon og kultur, som igjen har gitt de et konkurransefortrinn på kontinentet. Et Angola som vi slo i finalen i 2015 men som nå er inne i et generasjonsskifte og som røk ut i kvartfinalen for første gang på maaaaange år i Afrobasket 2017. De har flere profiler med fartstid i store klubber/ligaer samt noen spennende talenter på gang som gjør at fremtiden kan bli interessant om alle mann alle er med.

«Det vil være helt annerledes og med ordnede forhold sammenlignet med Nigeria» sa Will i neste telefonsamtale.

«Ok», sa jeg.

To uker kunne jeg jo spandere, spesielt ettersom det ville være andre som gjorde den praktiske ferdigstillelsen av scouting rapporter og video mm som er eksepsjonelt tidkrevende og selvutslettende kjedelig.

Dermed var det frem med kompresstrømper, laste ned noen kamper av våre motstandere og bruke tiden godt på den lange flyreisen ned til Angolas hovedstad Luanda. Som vanlig sov jeg nada og var rimelig trøtt og «skeiv i skøyta» når jeg ble plukket opp av et par karer som ikke kunne engelsk og grisekjørt til hotellet og deretter rett på trening.

Der ble jeg møtt av en usedvanlig hyggelig stab og kobbel engasjerte spillere. Ingen selvfølge bare det når man kommer utenfra men et trivelig utgangspunkt om man skal komme litt på vei når nye konsepter introduseres da det fort vekk er nok av utfordringer i å få forankret en felles spillestil med barberte forberedelser.

En annen utfordring var at portugisisk er det offisielle språket i Angola og engelskkunnskapene ikke er like utbredt med tolk og treghet som konsekvens. At et par sentrale spillere ikke var kom før mot slutten av campen borget jo ikke for at vi ville bli så samkjørte som vi kunne ønsket.

De første dagene trente vi sentralt i byen i en for så vidt fin hall men med full åpning under takmønet som betød at det var insektfest på kveldstid da lyset tiltrakk seg alt av flyvende trafikk. Så myggspray var obligatorisk i tillegg til medisin for utstrakte magesmerter som selvfølgelig følger de som er litt for ukritisk i matinntaket før skrotten har tilpasset seg, nemlig meg.

Lærer aldri.

jeg lærer tydeligvis heller ikke at Afrikansk sol på et stk vinterhvit Eckhoffsk hud er dårlig kombo. Så mens jeg leste om kolonialiseringen av av Afrika og gjorde burpees på hoteltaket mens det var vekkelsesmøte i hallen for tusenvis av ivrige kirkegjengere, ble jeg svidd som en børsten engelskmann 5 dager inn i sydenfylla. (Må forøvrig bemerke at historielekser på taket avslørte en ganske grov whitewashing av historien som vi i den vestlig verden bør ha kronisk dårlig samvittighet for, både for det som skjedde den gang da men også det som pågår nå. Tankevekkende og pinlig!)

Luanda er en av de dyreste byene i verden og du er nok neppe rik nedi der uten at det renner en liten korrupt åre i det du gjør eller har gjort.

Presidenten i forbundet ville at vi coachene skulle bli tatt vare på og da skulle markere med å ta oss med middag etc. Vi dro på en restaurant der prisene var noe av det stiveste jeg har vært borti. Eller hva sier man til 1000$ for et brett Sushi med tilsvarende monstrøse priser på resten av menyen. Der ble vi sittende til sent på kveld da presidenten selv nemlig ikke dukket opp overvåket av et personale som ble stadig mer gretne. Det løste seg ved at vi fikk telefonkontakt med presidenten og han fikk livvakt og sjåføren til å kjøre til huset hans for å hente en rull penger. Det som ble til over etter at regningen var betalt insisterte de på å bruke på oss ved å ta oss til en ganske smooth nattklubb som like gjerne kunne ligget i Miami hotteste områder. Der ble vi vitne til et eldgammelt spill hvor rike eldre, latterlig ungdommelig bekledde herremenn kretset rundt yppige småpiker trading goods om jeg skulle gjette. Til den hippe musikken med Viagraen i baklomma (ren tipping) vrikket de urytmisk på giktbrudne bein og innbildte seg vel at de var attraktive utover pengepungen for pikelillene…

Ikke helt min greie men som en slags sosiologisk observasjon interessant nok.

Dagen derpå var det skifte av hotel hvor vi måtte foreta en merksnodige kjøretur på veier som  i Norge ville vært beregnet for max to i bredden men som her var for minimum fire pluss av den bulkete bilparken.

Da ble det kø gitt.

Og med et veinett som ikke akkurat er tilpasset 4 mil mennesker da man bare har prioritert å kun asfaltere veien til de «rike» forstedene ble det en selsom og kjedelig affære.

Men med litt nysgjerrighet var det jo litt å se.

Med en solid dose dødsforakt gikk det selgere midt i veien med et sært variert vareutvalg. Eller hva kan man si om: Slips, hundebånd, myggspray, adaptere, koster, fotballer, kjeks, drikke, plastleker, bananer, doruller…

Et vandrende supermarked midt i all trafikkaoset.

Plutselig sluttet veien og vi måtte kjøre off road gjennom noe som best kan karakteriseres som et slumområde med alt det vi assosierer med Afrika i veikant og på fortau. Fisk med fluer på med knelende damer ved siden av, ymse annen mat med lit tillitsvekkende svermer på og over seg, lettkledde småbarn som passet på hverandre uten voksne i nærheten fjernt fra barnehager og skolefritidsordning…

Og salg av dekk!

Det var utrolig mange biler som skiftet dekk.

For så vidt forståelig nok veistandaren tatt i betraktning.

Etter en 90 min kjøretur kom vi til et folketomt 5 stjerners hotel med ubrukelig internett, side om side med et lite besøkt Casino.

Deretter bar det rett til trening ettersom vår buss hadde operert med Afrikansk tid for avgang og vi var sent ute.

Der var dog ting på stell. Kjempefin arena, uten air condition riktignok, noe som viste seg å bli særdeles klamt når man pakket 10-12 tusen mennesker inn der under kampene.

Forøvrig også en arena jeg IKKE fikk lov til å gå til av frykt for at jeg skulle bli kidnappet som jo er en problemstilling som er ganske fjern i Norge.

Dagen før første kamp møtte jeg også Askers Djo Yele som skulle spille for Kongo til et lite Nordisk treff. En liten kuriositet er det jo også at Reggie Moore, som hadde en sesong for Asker for noen år siden, er en naturalisert spiller for Angola. Siden den gang har han vært innom både Spania og Portugal før han endte opp i Angola en 10 års tid hvor han har tjent GODT med penger, stikk i strid med den gjengse nordmanns tro om at vi snakker om et fattig U-land. Det er type 40 000$ i mnd som jo skiller seg ganske dramatisk fra hva vi kan tilby i Norge!!

Nok om det.

Fiba har jo lagt om VM-kvalifiseringsspillet sitt til å ligne på hva man gjør i fotballen med gruppespill landslagslommer midt i sesong, med alt det innebærer av at spillere i NBA og Euroleague klubber som ikke er en del av FIBA, ikke frigis til spill. Noe som betyr at mange land stiller med reduserte spillertropper.

Vi hadde havnet i dødens gruppe hvor alle lagene hadde gått videre til sluttspill i Afrobasket 2017 og de tre kampene endte opp med å bli noen reale blodbad og bikkjeslagsmål.

Marocco, første lag vi spilte mot, var f.eks i semifinalen i Afrobasket der de tapte for mestrene Tunisia, hvilket borger for kvalitet. Dog hadde noen av spillerne ikke fått baggen sin på flyreisen og måtte dermed stå over kampen!!! Proft! Men det gjorde at andre spillere steppet opp, de spilte «small ball» som vi ikke helt var forberedt på og som skapte litt problemer for oss. At Will ble kastet ut tidlig i 3 periode etter teknisk nr 2 og med oss ned 10 poeng slik at jeg måtte overta gjorde det hele ekstra interessant. til alt hell snudde vi kampen og vant, så det var jo trivelig.

Egypt er kanskje ikke et lag som mange av de andre afrikanske lagene… de er ikke like atletiske, alle ser 15 år eldre ut enn det de er, men de er lange og superstrukturerte og har et veldig spennende lag på gang. Kampen ble derfor helt annerledes enn den første. En veldig fysisk batalje hvor våre eldre spillere var litt flate energimessig og vi måtte gå dypere på benken. Ikke spesielt vakkert men vi dro det i land på slutten etter noen omstridte dommeravgjørelser… Egypt har vel aldri slått Angola før så de tok tapet tungt med gråtende spillere rundt på banen som følte de kunne ha blitt historiske.

Vår motstander i siste kamp, Congo besto av lange megaatleter med lite struktur i spillet sitt. Og i en fryktelig varm hall, hvor vi slet med skader på flere, og med slitne kropper etter 3 kampen på tre dager ble det en riktig sluggerfest. Det var høyt trykk på tribunen med en jevn kamp som ble avgjort i de siste 5 minutter av kampen.

Og med tre seiere var det relativt god stemning og jeg og Will dratt inn på gulvet for å feire dette Angola style med «dansing» sammen med spillere og cheerleadere. Og selv om det sikkert kom over som litt over middels creepy for oss nordboere når man ser videoen av dette må man må jo bjuda på og kanskje ikke ta seg selv for høytidelig 🙂

Og mens brunstige spillere inviterte pikeliller opp på rommene sine var det mer antiklimatisk asosial rydding og pakking for eders vyrde som desperat prøvde å presse inn litt søvn før den eviglange melkeruta av en tidlig hjemreise dagen derpå skulle tas fatt på.

Må jo konkludere med at jeg er heldig med nok en snodig og underlig erfaring i et liv som har vært pepret med akkurat det i det siste. Og for så vidt artig og kort nok til at jeg kanskje kunne gjort det igjen… (rammevilkår og datoer som må avklares først…)

Avslutningsvis noen refleksjoner rundt Bærum.

Vi er halvveis inn i en sesongen med store svinger og mye rart.

Året starter jo på alvor med åpningshelgen, som er og blir en klassiker hvor vi i basketfamilien setter hverandre i stevne og vi får sjansen til å beskue basket av ujevn kvalitet og overreagere på diverse av det som skjer på parketten, for så å prate dette varmt på tribunen. Det menes mye, backes opp mindre og det er påfallende hvor mange hatter som skal sjongleres i skogen av roller vi mange engasjerte tilstedeværende har. På en og samme tid er man: forelder, trener/x-trener/landslagstrener, fysio og lege, klubbleder, lagkamerat/x-lagkamerat, søsken, styrerepresentant, statistikk og sekreteriatarbeider. Og stappet med gode intensjoner og misforståtte spøker kan man i aller høyeste grad si vi utgjør et fargerikt felleskap med våre mange store fisker i det som i all edruelighet er en bitteliten dam, med desto flere meninger og all sladder som aldri dør…

«Konfirmantlag» sa Fred Erlandsen om det vi hadde stablet på beina etter årets første kamp mot Asker. Han siktet da til vår størrelse og alder mot storfavorittene fra nabobygda. Det ble som kjent grisebank og satte en standard for nivået vi må klatre til om vi skal kunne konkurrere i løpet av sesongen.

Et nivå vi bare sjeldent har kommet opp på enn så lenge, med flere tap enn det vi kanskje kunne håpet på i forkant.

Men som jeg har sagt så ville nok vår sesong bli utfordrende, at vi sannsynligvis måtte tåle en smell eller to og at vi nok ville oppleve litt voksesmerter. Det var verken et forsøk på å snakke oss opp eller ned men en realitetsorientering over hvem vi var MEN forhåpentligvis ikke forblir. For når ting flyter er vi nemlig gode nok til å konkurrere men enn så lenge er vi ujevne og litt for lette på tå når det butter. Vi har vært veike når vi trenger å kjøre ned hælen og yte motstand i forsvar og på retursiden og vi har vært for ensidige i angrep.

Men det er noe vi kan rette opp i og noe som kan øves på.

Og det tenker jeg vi finner ut sammen og at vi sikkert vil snuble oss videre til noe som kan funke frem mot sluttspillet. For meg en vel så interessant reise som å skulle cruise seg gjennom en sesong, selv om det kan være frustrerende til tider. Frustrerende for en som ikke akkurat blir knusbedårende og sjarmerende på sidelinjen når spillere må mases på for være påskrudd men samtidig en god test og finfin anledning til at vi kan vokse sammen.

I disse dager ramler våre siste tilskudd inn i spillertroppen og så får vi satse på at svingene ikke blir like store fremover og at vi er på oppadgående kurve når ting virkelig betyr noe…