Her finner du alle reisebrevene fra Mathias Eckhoffs eventyrlige reise med Nigeria i Rio. Reisebrev 1 og 3 kan leses på Kurvball.no, mens reisebrev 2 og 4 finner du her.
Murphys lov, alternative olympiske leker og assortert utvalg rariteter | OL-reisebrev 4
Houston, we have a problem
Å spille mot USA kan vel karakteriseres som et problem! Et vanskelig lag å møte. Rimelig utfordrende! Ekstremt atletiske, mer enn litt arrogante og fryktelig gode. Og hvordan skulle vi på vår siden få en gjeng spillere som ikke helt har det i sitt DNA til å spille disiplinert og sammen? Vel, man prøver og man øver! Litt som Rosenborg gjorde før de fikk dreisen på det når de spilte ute i Europa. Blir jo litt guffent til tider men man må nesten stå i den prosessen og håpe at man vokser på det. Skal vi konkurrere med bedre individualister må vi være smarte. Ta vare på ballen, spille kollektivt og være tålmodige. Vi var ikke det! Men det var det nok til at vi føler at vi fort vekk blir 25 poeng bedre uten å gjøre noe ekstraordinært. Og det ved å gjøre de ordinære tingene litt bedre. Gjøre det gjennomsnittlig bra og så kan vi konkurrere med de andre. Kanskje ikke mot USA en hel kamp. Men med de andre lagene vi skal møte. Og det er jo det vi bygger mot. Vi er som sagt med alle frafallene mer sårbare enn det vi kunne vært. Og vi blir ikke det forsvarslaget som jeg tror fort vekk kunne snust på en medalje her i Rio men kanskje, K-A-N-S-K-J-E vi klarer å knekke en kode og finner ut hvordan vi må spille for å gi oss selv en sjanse?
De som ikke har sett dette kan jo se på en av videoene nedenfor.
Etter massakren dreide det seg om å fordele en masse utstyr PEAK plutselig hadde sendt til oss. 22 bokser! Det måtte gjøres på natten for dagen etter var det oppvaskmøte med sportsministeren og basketpresidenten. Et laaaaangt møte som vel ikke akkurat sprutet over av entusiasme eller salmesang …
The Olympic Experience
Deretter var det endelig avreise til Rio. Et fullstappet fly med olympiske atleter fra flere nasjoner. Williams-søstrene i tennis scoret tydeligvis høyt og gjorde et par av våre karer til fnisete småpiker.
Flyreiser betyr hovne ben og null soving for min del. Dog har ting hjulpet med mine akk så maskuline kompresjonsstrømper. Absolutt noe å anbefale, mine herrer. Det er bare å ønske din indre tiårskommende tante velkommen og tre på herlighetene.
Raritet 1
Nå har jeg sett det også. Vi lever jo i en tid hvor alle er på telefonen hele tiden. Selfier, sosiale medier og spill. Og karen i nabosetet mitt på flyet var også på telefonen sin. MYE! Men han satt og tastet inn noe som virket som tilfeldige tall på kalkulatoren sin? For en som vokste opp i kalulatorens barndom husker jeg ikke det som festlig tidtrøyte!
Når 10 000 atleter med dertilhørende trenere og ledere kommer sammen og sikkerhet er prioritert, sluses man gjennom et apparat som viljeløst krøtter med moderat oversikt over hva som egentlig skjer. Det er bagasje, buss og akkreditering. Rundt deg tripper storstjerner og presseoppbudet er godt voksent. Og på hver flanke er det militære med maskingevær.
Og alt var stas helt til vi kom til deltagerlandsbyen hvor det viste seg at to av våre trenere samt en spiller ikke var klarerte for OL. Det er en omfattende prosedyre og fryktelig treg prosess og et ganske brutalt slag å få men ikke spesielt overraskende når man tenker på hvem som er ansvarlig for å organisere dette på vår side. Assistenttrener BBJ som har vært med på dette før dro klok av skade av gårde og mens vi flyttet inn i bøttekottene våre satt de to andre betuttet igjen. Og der ble de sittende i ti timer uten å få noen gode svar eller at noen fra Nigerias delegasjon tok ansvar. Fanget i et Limboland må det hele ha vært ganske frustrerende og når en godt voksen mann helt på tampen bryter ut i krampegråt skjønner du at summen av frustrasjon over mangelen på respekt, den generelle ansvarsfraskrivelsen, fraværet av informasjon og flommen av løgner rett og slett ble for mye. Det må oppleves for å forstås. De hadde bl.a. sittet i dette teltet da det plutselig ble tømt rundt dem pga. en bombetrussel. Så satt de der mens en robot kom kjørende og bombeekspert i full Ninja Turtle utrustning slik man ser på actionfilmer sjekket ut bilen som sto parkert 15 meter unna. Jeg fikk med meg slutten av dramaet når jeg kom med mat etter treningen vår. Til slutt fikk vi inn spilleren på et daypass som vi brukte til å snike ham rundt i deltagerlandsbyen de neste dagene uten at han fikk vært med på treningene i fare for å bli tatt på fersken uten riktig akkreditering. Enda et Only with Nigeria-øyeblikk. Chris, vår amerikanske assistent-coach fikk hotell en og en halv time unna og er først i dag, tre dager senere klarert til å få være med på treninger og kamper.
Jeg beskrev dette som Murphys lov på speed til en journalist. Alt som kan gå galt, gjør det! Litt satt på spissen selvsagt, men ta for eksempel følgende:
- Jeg deler rom med en fremmed kar som er så lite at å spoone ville føles romslig. Første som møtte meg var en snorkende mann i stuen som syntes høylytte telefonsamtaler midt på natten er innafor. (Denne karen tisser forøvrig ellers over toalettsetene uten å vaske etter seg noe som setter intimitetstoleransen din på prøve.)
- Avløpet var selvfølgelig tett så etter den første dusjen ble leiligheten oversvømt.
- Vi bor i 15. etasje hvilket innebærer venting på heis noe som da straks ble verre da to av heisene ganske umiddelbart ble ødelagt.
- Og så toppet det seg likegodt med at låsen på døren til leiligheten gikk i stykker så jeg ikke kom inn og til slutt måtte vi sparke den ned da problemene hadde hopet seg opp i alle blokkene og arrangøren ikke hadde folk til å ta seg av slikt.
Og dette var bare det første døgnet!
En fattig trøst er at det alltid noen som har det verre. Nigerias fotballlandslag kom på flyplassen og skulle spille kamp dagen derpå (IKKE ideel oppladning må sies) og fikk vite at de flybillettene ikke var betalt. De måtte da hive seg rundt, sove på flyplassen, finne fly som dro dagen etter og da dra rett fra en 11 timers reise til kamparenaen. En kamp som de vant! Det krever en helt egen styrke vil jeg si. Og klarer man å holde fokuset gjennom slikt kommer man ut sterkere og lar seg ikke rive med når det koker som verst. Kaoset samler deg, der andre blir splittet. Man må lære å omfavne utfordringene og finne roen i stormen. Dog fungerer det selvfølgelig ikke alltid sånn 
Er ikke alltid like smurt inn med sol og honning må medgis.
Ellers er det et pussig opplevelse å vandre rundt i denne blokkbyen stappet full av de beste atletene i verden. Det er kappgjengere som kommer vrikkende forbi det ene øyeblikket, boksere som trener i garasjeanlegget under leilighetskomplekset det andre. Prepubertale turnere og post-neandertale vektløftere om hverandre. Kampsport hardhauser som ikke viker en millimeter når de går tre i bredden på fortauet. Det er spretne friidrettsutøver, lange volley- og basketspillere, radmagre O2-snappende løpere og en og annen uspiselig delegat som presser seg frem uten respekt for køer … Alle svinger innom en gigantisk matsal og samtlige bedriver en helt sentral olympisk øvelse som heter bytting av pins. (Nigeria har ikke noen til dette OL, bare et knøttlite restlager fra London OL som gikk tomt på flyplassen). På tennisbanen trener Djordovic, Ginóbili, Valenciunas, og de andre NBA-stjernene setter seg ned ved bordet ved siden av. Usain Bolt og Michael Phelps er også spottet. Artig for de som er opptatt av slikt.
Ellers utvikles nye Olympiske gjetteleker: Hvilket land og hvilken idrett kommer den og den fra. Andre øvelser når man reiser med en gjeng testofylte brunstbasser egner seg ikke på trykk annet enn å si at det i stor grad handler om det motsatte kjønn …
Og så er det «The Kissing The Ring»-game. Ike Diogu, AKA The Black Ceasar har en greie med at medlemmene av The Zone-gjengen skal kysse ringen hans. Det betyr at han med en overlegen mine holder hånden opp i ansiktet til den andre personen. Det har da utviklet seg til at man prøver å fange det på bilde uten at den andre personen oppdager det. Målet er selvfølgelig å få kjendiser på kamera!
Barnslig på tur. Absolutt!
Raritet 2 og 3
- Ting er litt baklengs og opp ned med Nigeria. Sjekk Docs pologenser!
- Busstopp ved deltagerbyens navn er Olof Palme? Svenske i Brasil. Vi har jo i det minste hatt en solstekt prinsesse Ragnhild her nede i Brasil. I mine øyne har vel bare etternavnet til vår svenske venn noe i et tropeland å gjøre. Sorry, Sverige.
Åpningsseremonien
Etter å ha blitt utstyrt med en grilldress, type hvite tracksuits som var inn i LA OL på 80-tallet, tre størrelser for stor, var det tid for venting, kø, mer venting og mer kø før vi ble skyflet ut i omgjorte rutebusser for å tas til Maracana Stadium og åpningsseremonien. Militæret stoppet trafikken, bussene kjørte kolonne i brukbar fart med tre (!) meters avstand, forskjellige TV-crews sto i midtrabattene og filmet sine innslag og vi ble geleidet forbi jublende folkemasser inn på badminton-arenaen for mer venting.
Seansen er jo en stilstudie av en annen verden. Ensemblene som moteguruene i de forskjellige land har puttet sammen varierer fra glinsende upraktiske bylter av noen laken, läderhosens og andre corny «nasjonaldrakter» samt Norges vindjakker som måtte være sydd av rester fra curling-guttas bukser … Jeg gav bort capsen som hørte med i vår outfit til en uteligger på veien inn og hadde vel gitt jakken også hadde det ikke vært for at jeg da kunne blitt nektet å få lov å gå ble jeg fortalt. (Vet ikke jeg, men tipper at en del fikk lyst til å kjøpe popcorn på stadion når de så Will …
Ellers brakte jo den eviglange innmarsjen ut det beste selfie-gamet utøverne hadde. Mye mørke og kornete mobilkamerabilder med duckface og moderat fokuserte ansikter up close tenker jeg. Så endelig noen hyggelig nordmenn i troppen bak også. Ezienne var populær hos gutta (og hyggelig), storebror til Torgrim Morgan Sommerfeldt var der og JB-assistenttrener fikk prøvd ut en frisk setning Will hadde lært ham …
Dette er jo evenement for de store Pins-entusiastene. Merker at det ikke er helt meg men ser jo at det er en grei isbryter for de sosialt anlagte.
Men det var også kaos, mer venting og lite vennlig for de tissetrengte.
Særlig var det en svært hissig militær med gevær i hånden som rødsprengt i trynet skjelte meg ut på portugisisk som om jeg hadde grovt forbrutt meg mot en svært viktig brasiliansk lov. Dette fordi jeg hoppet over et gjerde for å gå på do istedenfor å følge slusen og runde hjørnet fem meter bortenfor for så å komme tilbake til samme plass uten at det var noen i nærheten til å bli brydd av det annet en vår standhaftige tinnsoldat. Jeg påpekte da (på norsk fordi dette var tydligvis måten man skulle kommunisere på, altså på språk den andre ikke kunne) at denne briskende og truende adferden hans neppe fungerte i henhold til hensikten for hva skulle han egentlig gjøre. Arrestere meg? Krydder i hverdagen antar jeg. Og relativt tomme trusler selv med skytter i hendene …
Det minnet meg om en lignende i overkant nidkjær vakt på danskebåten som truet med å kaste oss av båten midt på Skagerak den gang jeg var trener for juniorlandslaget og vi jublet litt for høyt når vi vant 1500 kr. på en en av disse Enarmede bandittmaskinene uten å skjønne hvorfor vi vant. Det var noe på kryss og tvers og hit og dit? Og rimelig fjollete og gøy … bare ikke for den surmagede fergevakten. Men han har alstå en fetter i ånden i soldat sur her nede.
I dag var det siste trening før kampen mot Argentina. Med stiv kuling i vindkastene ute, saccosekker(!) som blåste forbi og det var rimelig støyete i disse messeteltene som fungerer som treningsarenaer.
Raritet 4
Jeg har sett mange rare toaletter men denne patenten forekommer i overkant upraktisk for alle som har kjennskap til den mannlige anatomi. Sitter de motsatt vei på do i Sør Amerika, mon tro? Innebærer ikke det en viss fare for fukt i sokken når det bommelibommes? (Se bilde lengre opp i saken).
Oppkjøringen har vært underlig de siste dagene. Alle mann alle har ikke vært helt tilstede. Såpass at vi ikke helt vet hvem vi er eller skal være for å kunne konkurrere her. Det virker som det er et lederskapsvakum i gruppen og at ingenting forankres offensivt eller defensivt. Med enormt store svinger i det man gjør. Virker rett og slett veldig skjørt. Forhåpentligvis vil det være noe annet i kampene og at man finner tilbake til det som var på gang for et par uker siden. At de kan samles rundt oss mot verden og utfordrer rollen…
Vi får se da?
Deer in headlights og vår (u)venn Murphy igjen
Nå spilte vi akkurat første kampen mot Argentina og jeg må innrømme at til tross for bange anelser i forkant så var dette sjokkerende dårlig. Erfarne spillere fra virkelig høyt nivå fremsto som «Deer in headlights». Preget av situasjonen, usikre og ute av stand til gjennomføre selv de enkleste ting. Avkledd og utspilt av et lag vi slo for to uker siden. Og det var ikke sånn at Argentina spilte så mye bedre eller annerledes. Det var snarere slik at vi ikke gjorde det vi kan kontrollere bra. Vi mangler rett og slett lederskap og når den som er vårt emosjonelle leder i Shane Lawal fra Barcelona røk noe i kneet og er ute av mesterskapet (kanskje resten av karrieren) raknet det. Nå er jeg normalt ganske offensiv i hodet når slike kamper skjer.
Idretten er nå en gang slik at du hele tiden får nye sjanser og du kan velge om du vil lære av erfaringen og la den forme deg til noe bedre eller la deg knekke. Rollen som assistenttrener gir deg jo litt færre verktøy å jobbe med i så måte men det er helt tydelig at vi må samles i bånn og få hodene på rett plass igjen.
http://www.fiba.com/olympics/2016/All-game-photos
Nå er klokken snart kvart på fire og eders vyrde må bysselalle.
Gjester hos Team USA i Houston – reisebrev 3
Reisebrev 2, skrevet av Mathias Eckhoff.
Kontrastenes verden, OL oppkjøring og livet på solsiden.
Samme kveld som vi tok inn på Motel 6 med sitt tvilsomme klientell gikk Olu (veteranspiller) og Coach BBJ rett på et væpnet ran i en Liquor Store der vi bodde. Tre skudd og fullt politioppbud. Litt drama, lettere småkremt ble de jo men alt gikk greit. Interessant krydder i hverdagen og helt i tråd med disse turene med landslaget.
Dagen derpå var det kjøring av laget i en overfylt Van i to posjoner til Clippers sin treningsarena. Der var det sommer workout for noen av deres spillere med minimum 1 coach per spiller. Blake Griffin hadde 4. Andre spillere var JJ Redick, Austin Rivers m.fl. Stedet har en slags stille luksus. Det beste av treningsutstyr finnes uten at det er veldig prangene. Alt av medisinsk utstyr, kontrastbad mm, egne videorom, kontorer… You name it. Greit å ha Steve Ballmer som eier tenker jeg.
Treningene våre er lagt opp først med video, så rett ut på gulvet hvor vi går gjennom det vi har sett før vi prøver å ta tak i det vi ellers må gjøre med intensitet. Dog var det uten at vi var alle mann alle. NBA-spilleren Al-Farouq Aminu var til stede, men når ikke det nigerianske forbundet hadde betalt forsikringen på 15 000 dollar så kunne han ikke trene med kontakt. Når vi da også fikk høre at Mike Gbinije, som skulle møte oss i Las Vegas, akkurat hadde signert en treårskontrakt og dermed også måtte ha NBA-forsikring, ble vi litt spake. Forsikringen må jo betales med penger vi ikke har, og kanskje det da er greit at vi ikke får med Victor Oladipo, Festus Ezielli og Ekpe Udoh, samt en del andre svært gode spillere. Har man ikke penger så har man ikke penger. Mer om det siden.
Las Vegas og NBA Summer League
Så var det ut av narkoreiret/hospitset vårt for å reise til Las Vegas, Sin City hvor vi skulle trene og møte Argentina i to kamper. Las Vegas er basketens hovedstad i USA om sommeren. Du har NBA Summer League hvor storlagene tester ut sine nye rekrutter og byen blir et samlingssted som fungerer som et «whos who» i basketball. Du har en lang rekke free agent camper hvor håpefulle spillere jakter kontrakt og så har du de store AAU ungdomsturneringene. Mye som skjer mao.
Å reise med spillere som pakker som gifteklare russerbruder, hvor nær sagt alt de eier er med i gigantiske kofferter er en selsom opplevelse. Eller STREVSOM er vel mer korrekt ettersom vi coachene måtte ta i et tak og laste på bussen for at vi skulle rekke avreisen. Såpass mye bagasje var det at bussen skrapte nedi bakken i hver dump vi kjørte over.
Det ble en tur som bekreftet at denslags er ikke noe for meg. Lange bilturer med endeløse køer er sjeldent festlig. Så bilsyk og trøtt, ankom vi Palms hotel 01.30 på morningen.
Og alle som har vært der kan sikkert underskrive på at Las Vegas er et underlig sted. Som en slags urban luftspeiling vokser plutselig byen frem i Nevada ørkenen med en trykkende hete få kan elske. For å nevne noe som jeg har nevnt før:
⁃ Det kalles jo City of lights også av en grunn og jeg er sikker på at kraftleverandørene der må gjøre like god butikk som casinoene.
⁃ Hotellene gir deg feelingen av strandede cruiseskip som fanger deg inn i anabole vulgariteter og visker ut skillet mellom natt og dag.
⁃ Kontraster mellom fintfolk og de som kanskje kommer fra litt mer beskjedent møblerte hjem kommer tydelig frem i det du går inn i hotellene. Fra type overvektige pensjonister som parkerer foran hver sin maskin og spiller bort sine surt ervervede sparepenger og ser ut som om de kjeder vettet av seg til de eldre busninessmennene som har dyre eskortepiker hengene i armene der de går ut av limoer og inn på luksus restaurantene.
⁃ Det er et sted der man overhører unge kåte festglade hurragutter som høylydt skryter av nattens erobringer i frokostkøen.
⁃ Det er neonskilt som reklamerer for bryllupskapell på den ene siden av motorveien og skillsmisseadvokater og barnebidrag på den andre. Det er «skanks and ho´s, pimps and bro´s» om hverandre, glitrende fasader og tomme skall og med Donald Trumps skinnende hotel rett rundt hjørnet og hans polariserende skremselspropaganda i presidentracet i USA fremstår byen som et forvarsel om hva som kanskje kan komme. Tvilsome verdier, mye spjåk og lite innhold! Nu vel, det hører kanskje hjemme i et annet fora å prate om slikt men etter å ha overhørt en samtale mellom to damer på vaskeriet her borte om politikk og deres oppfatting av ståa i verden blir man rett og slett litt bekymret. Makan til tanketomt hjernevasket rasistisk vissvass skal man lete lenge etter.
Pussig kontrast dette med nattliv, idrett og gambling. Resepsjonen i hotellene ligger jo i kasinoet så når vi kom inn på natten bar det rett til bordene for spillerne og ut med bekjente for å gjøre Las Vegas… Det var i grunnen ikke stort vi kunne si annet enn å tenke at det er en pussig sak å være her med alle fristelsene for de unge millionærer som skal satse frem mot et OL.
* Her må jeg nevne en liten bihistorie Josh Akognon fortalte fra sin tid i Kina. De hadde spilt kamp hvor de var opp med 20 poeng og bestemte seg for å showe litt på slutten. Han kastet en mislykket alley oop pasning og eieren kom stormene inn i garderoben og skjelte ham ut etter noter. Han ble jo da noe perpleks før han etterpå fikk vite at eieren hadde satset penger på at de skulle vinne med X antall poeng og gjennom den feilpasningen hadde tapt 1 milllion dollar! Ingenting sier toppidrett som det 🙂
Jeg ble dagen etter, før vår trening, invitert med på en Free Agent-camp av den svenske ligacoachen Jesper Gustavsson. Det var et hyggelig skandinavisk forbrødringstreff med ham, Peter Öquist og Christer Sjögren. Nå generaliserer jeg selvsagt, men jeg klarte ikke helt fri meg fra følelsen av at man satt der på sidelinjen som en slags slavehandler/eier, som holdt drømmene til håpefulle spillere i våre hender med sleske agenter svinsende rundt som sukret budskapet sitt og håpet å gjøre penger på en kjapp avtale. Et corny kjøttmarked.
Interessant er det også når du skal vurdere en spillers potensial som importspiller. Det er for eksempel neppe et sjakktrekk for den ambisiøse spiller å ha mamma tilstede for å knytte skolissen for sin forvokste pode! Det borger ikke for stor selvstendighet tenker nå jeg med en del underlige importer friskt i minne som vi har hatt i Norge. Feks har du jo typer med for stor «selvstendighet og handlekraft» som den spilleren Tromsø visstnok for noen år siden var i ferd med å signere som hadde blitt dømt for å ha voldtatt en prostituert med en paraply!!! Bra mann å ha inn i skoleprosjekter. Og sånn blir en endeløs rekke fargerike krigshistorier mimret hver gang vi basketfolk treffes.
UNLV har en fantastiske campus for sine 28 000 studenter, med minst 14 fulle basketbaner fordelt på 4-5 digre haller. Vi var gjester av Summer League og UNLV. Treningene og kampene våre var lagt til Thomas & Mack, en 18 000 seters arena, Cox Pavillion og Mendelson, UNLVs treningsbane… Fantastiske fasiliteter som det nær sagt alltid er her i statene.
Folk var også hjertelig velkomne til å besøke treningene våre og det betydde at det var fullt av NBA-folk til stede. Nysgjerrighet og åpenhet er en del av greia her, samt at klubbene syntes det er viktig å følge opp sine spillere, i dette tilfelle Al-Farouq og Mike Gbinije. Men siden Al-Farouq ikke kunne trene eller spille kampene mot Argentina på grunn av forsikringen forlot han treningsleiren, passe forbannet og frustrert, og dro hjem til familien med håp om at det ville legge press på forbundet. Muligheten til å se litt kamper etter trening var også der, med alt det innebærer av artigheter og festlige karakterer. Jeg er jo veldig glad i at ikke alle skal være så veldig like og jeg setter meg gjerne ned i et smug og skravler med en uteligger som å tusle etter i flokken. Morsomt å se at folk er forskjellige og har litt forskjellige historier. Og denne gang måtte jeg snike meg til å ta et bilde av en eldre kineser bak meg som tydeligvis hadde latt seg inspirere av det amerikanske liv og var en stor basketfan. Han hadde dresset seg opp i basketdrakt og det som så ut som rappersmykker og kom med engasjerte semi bjeffende asmatiske utbrudd på kinesisk blandet med «engelske» ord rett inn i øret mitt kamp i gjennom med en hakket mer sedate venn ved siden av seg…
Festlig fyr og veldig artig, dog litt fuktig på kinnet og inn i øret mitt og her er litt av vokabularet hans: tvi hiya= three, og en form for yeah antar jeg hver gang noen skjøt en treer. Sti båv = steal the ball, faw = foul, schwa dok = slam dunk, toj vivivams = Troy Williams osv.
Interessant er det jo at NBA-lagene bruker det som treningsarena for coacher. San Antonio har alltid fire internasjonale gjestecoacher som de dekker alt for i 3 uker. De mener det tilfører organisasjonen deres kompetanse. På bildet jeg legger ved så kunne jeg telle 13 stk på benken i støtteapparatet!!! Sjekk huddle i time out.
Hyggelig var det også å møte kjente norske basketfjes på tur. Nyvalgt visepresident Jeanine Flaaten, Tina Moen og Gunnar Voigt Nesbø var alle ute på sommertur – de ble invitert på trening og fikk et par billetter til kampen vår mot Argentina. Den fungerte som en forkamp til finalen i Summer League. Før det var det riktignok en mottagelse på kvelden i en ganske hårete suite i Palms Hotel, sammen med spillere og trenere fra Argentina og noen power agenter. Det var visstnok en kjent suite til 25 000$ natten med egen basketbane hvor flust av kjentfolk hadde vært tidligere leietagere og var VELDIG typisk Vegas. Forsåvidt hyggelig nok.
Argentina er jo litt eldre blitt og er ikke det laget som har herjet internasjonalt, men de er fremdeles regnet som en outsider til å ta medalje i OL. De er rangert som nummer fire i verden, så for oss var det en god test for å finne ut hvor vi stod. Riktignok spilte ikke Manu Ginobili for argentinerne, men vi manglet jo spillere vi også. Og å mangle spillere gjør jo alle lag, så da må man ha en «next man up» mentalitet og lukke ut all støyen som følger det utenomsportslige. Etter en litt dårlig start tok det seg opp og vi kunne til slutt gå av banen med en OK 94-90 seier. Hyggelig, men heller ikke mer, for vi snakker jo om en treningskamp.
Men vi ble litt klokere om hvem vi må være for å konkurrere, vel vitende om at vi har mye å jobbe med om vi skal gi oss selv sjansen til å konkurrere med de store i Rio. Etter kampen så den norske gjengen finalen i Summer League, som gikk til overtime og hadde flere, elleville buzzerbeatere.
En annen ting jeg må ta med var da de skulle ha et av disse fjollete pausegreiene på Jumbotron (store videoskjermen), som Kiss Cam og Dance Cam osv. Her viser de publikum som gir gass og klunker til med hva det skal være. Jeg er vel kanskje ikke den største fanen av slikt, men da de denne gangen hadde Simba Cam, hvor de filmet publikum som hadde babyene sine på armen, løftet jeg og Gunnar, «rasende festlig som vi er», opp Jeanine. Kameraene fanget det opp, lettere pinlig for alle involverte. Men hva gjør man vel ikke spontant for å underholde seg selv og sitt indre barn?
Hver dag prøver jeg å legge inn trening for å lufte hodet. Det ble gjort med minimum 100 burpees og en times gåtur frem og tilbake til hotellet. Eller lufte hodet er jo det motsatte man gjør i den heten. 41 ørkengrader er faktisk stekhett! Og i kombinasjon med Air Condition gjør slikt at man blir småsyk. Vi har som sagt ikke penger og deler en Van på 20 karer og når Team USA startet sine forberedelser til i Las Vegas ble jo kontrasten ganske tydelig. Et vanvittig presseoppbud og et gigantisk apparat som ble satt i gang for at disse verdensstjernene skal cashe inn et nytt gull. Fasinerende å se på nært hold gitt. Det er karer som har til salt på maten og interessen er enorm fra hele verden.
Men det verste er at om man hadde satt ting i system og jobbet over en 5-10 års periode med alt talentet som finnes av spillere med Nigerianske røtter så kunne man skapt en stormakt i basketball. Derfor er det litt forstemmende at kaoset med finansieringen i Nigeria fremdeles ikke er løst. Det florerer nå med artikler på nettet om Nigerianske idrettsutøvere som skal til OL og må betale reisen selv hvor de loves at de så skal få igjen penger på et senere tidspunkt… Men slike løfter har man tydeligvis fått før og det er ikke penger man kan regne med å se igjen sies det.
Nigeria, som jo i utgangspunktet et folkelig og ressursrikt land, klarer ikke få bukt med korrupsjon og økonomisk vanstyre. Det er et samfunn uten tillit til de styrende og alle blir seg selv nok. Her snakker vi virkelig om store kontraster med ekstrem fattigdom til de som fysioterapeuten Dayo forteller om. Millionærbarn som går på dyre kostskoler i England og pendler til og fra London hver helg med fly på første klasse hvor et raskt internettsøk viser at de billettene koster 50-70 000 kroner. Og dette gjør de hver uke! Men det er tydeligvis ingen av disse som har lyst til å være rike og rause onkler og spytte litt inn i idrettskassa. Det er frustrerende med tanke på oppkjøringen og litt leit personlig fordi de skylder meg 50 000 kroner. (Her må det påpekes at det er et annet forbund i denne verden som også har brutt sine løfter og strengt tatt skylder meg mer enn det, uten at jeg trenger utbrodere det her og nå). Poenget er at det er unødvendig og at det er et stort, sovende potensial her man gjerne skulle tatt tak i.
Det potensialet kommer ikke av seg selv, og når vi i tillegg måtte hvile et par spillere og hadde en særdeles slapp innstilling til kampen, tapte vi for Argentina i en lukket scrimmage. Vi ble løpende i mellom, hadde lav energi og argentinerne skjøt 65 % fra trepoenglinjen (19 treff). En fin oppstrammende lekse for oss og hva vi må gjøre.
Deretter bar det tilbake til Los Angeles for trening og ny, lukket scrimmage mot Kina i Clippers’ treningssenter. Den kampen vant vi ganske greit, og ettersom vi nå har slått dem fem ganger på rad, inkludert to ganger i fjor, er det dumt at de ikke er i gruppen vår i OL. Vi er jo det lavest rankede laget og intet afrikansk lag har noen gang kommet til knockout runden i OL. Dit vil jo vi. Små sjanser riktignok, men treffer vi planke og får med Al-Farouq, er alt mulig.
Etter kampen måtte vi kutte ned troppen, og det er alltid veldig trist fordi man blir veldig glad i de menneskene man har jobbet sammen med.
I går var vi gjester av det amerikanske forbundet og så USA knuse Kina foran 20 000 mennesker i Staples Center. Et realt spetakkel med kjendiser og ivrige golddiggers som ikke legger noe i mellom. Jamie Foxx med unger på bilde ble sammen med Chris Brown i nabosetene overfalt av noe vulgære sådanne. Amerikanerne har ellers knukket koden på hvordan de skal spille internasjonalt med allsidige atletiske spillere som bytter mye i forsvar og kan skyte utenifra. Det blir jo ikke enklere å spille mot dem når de får lov til å spille fryktelig grisete heller. Interessant blir det, men tøft!!
Vi skal til Houston i morgen og møter USA 1. august. Det kan fort bli slakt. Litt mindre slakt om vi hadde hatt med rubb og stubb av spillere, men vi håper nå Al-Farouq i det minste kan klareres og at det vil bli for pinlig for forbundet å sende representanter til den kampen uten at de har med seg penger. Nå dekker riktignok Team USA alt for oss nå, så nå bør det bli ganske greit frem til Rio.
Vi får håpe… Det var dette med håpet og Nils Arne Eggens kjente «hanging snorr» i forhold til dette og hint…
Tror det ikke før jeg ser det.
Nå starter kjøret!